Getica 129-130 (Historic present in Old Norse reference).

[llama_nom]

> --- In gothic-l at yahoogroups.com, "llama_nom" <600cell@> wrote:
> >
I can't recall the reference right 
> now,
> > but I remember reading somewhere that the narrative present is 
> alien
> > to Eddic poetry, but already common in the earliest Icelandic 
> sagas.

Aha, here it is:

Terje Torgilstveit: Historisk presens i et utvalg islandske tætter

http://www.ub.uib.no/elpub/2001/h/522003/Hovedoppgave.pdf

Be warned, this is a big (dissertation-sizd) PDF file, 1 MB. The bit I
was refering to is the section called "3.3 Bruken av historisk presens
i islendingesagaene", pages 14-15.

Ulrike Sprengers "Praesens historicum und Praeteritum in der
altisländischen Saga" fra 1951 er fremdeles en sentral avhandling om
tempusbruk i norrøn prosa.

"U.Sp.'s "Historic present and preterite in the Icelandic sagas" from
1951 remains a central thesis on the use of tenses in Old Norse prose."

Innledningsvis skriver hun at man ikke kan, som f.eks. på latin,
begrense bruken av historisk presens til noen få verbgrupper, heller
ikke er bruken styrt av plassering, som f.eks. slutt eller begynnelse
av et kapittel. Først undersøker hun Heiðarvígasaga, som hun regner
som den eldste sagaen, og finner at historisk presens tallmessig klart
er overlegen preteritum. Historisk presens er her tempus for den
fortløpende fortelling, mens preteritum kun blir brukt om det enkelte,
det særlige tilfelle. Hun mener å vise at noen av eksemplene på
preteritum i sagaen kan hentyde til edda-strofer. Hun peker på at de
overleverte strofene kun er en brøkdel av de samtiden kjente, og
dermed kan årsaken til bruken av preteritum i Heiðarvígasaga være lån
av faste fraser og lignende uttrykk som i edda-strofer. Fortelleren
kan understreke `interkontekstualiteten' ved å skifte tempus til
preteritum, som også er eddaens tempus. [...]

"In her introduction, she writes that the historic present can't be
limited, as in say Latin, to certain types of verb. Nor is it governed
by placement: for example, being restricted to the end or beginning of
a chapter. She first investigates Heiðarvíga saga, which she reckons
to be the oldest saga, and finds that the historic present
significantly predominates over the preterite. Here the historic
present is the tense of continuous narrative, whereas the preterite
can be used for the individual, the particular occasion. She believes
she can show that some of the examples of the preterite in the saga
may allude to Eddic verse. She points out that the surviving [Eddic]
strophes are only a fragment of what was known at the time, and thus
the reason for the use of the preterite in Heiðarvíga saga may be the
borrowing of fixed phrases and similar expressions to those found in
Eddic verse. The narrator can emphasis 'intertextuality' by switching
the tense to the preterite, which is also the tense of the Edda. [...]"

En problemstilling blir hvorfor de tidlige sagaene ikke har preteritum
som hovedtempus, siden det blant eddastrofene og -prosaen kun finnes
få eksempler på historisk presens. Den faste bruken av preteritum i
eddadiktningen, mener hun er et middel for å skape avstand til de
opphøyde helteskikkelsene. Forholdet mellom eddastrofene og de tidlige
sagaene, skal således være av tilsvarende type som forholdet mellom
Homers bruk av preteritum mot Vergils bruk av historisk presens.
Homers tempusbruk skaper en følelse av forgangen tid, mens Vergil
bevisst forsøkte å skape skikkelser som hans samtidige romere kunne
tro på og ha som forbilder. Dernest viser hun til at bl.a. i eventyr
vil ofte de realistiske partiene stå i historisk presens. Dermed blir
det mer forståelig at sagaene, som nokså nøkternt omhandler islandsk
bondeliv i sagatiden, benytter historisk presens. Siden historisk
presens er hovedtempus åpner det seg også en mulighet for at veksling
med preteritum kan benyttes som et middel for å fengsle tilhørere.

"A question that might be asked here is why the early sagas don't have
the preterite as their principle tense, since only a few examples of
the historic present are to be found among the Eddic verse and prose.
the fixed use of the preterite in Eddic poetry, she believes, is a
means for creating distance from the lofty characters of the heroes.
The relationship between Eddic verse and the early sagas would thus
correspond to Homer's use of the preterite, as against Virgil's use of
historic present. Homer's choice of tense creates a sense of times
past, while Virgil certainly tried to create characters that his Roman
contemporaries could believe in and take as examples. She goes on to
show that in adventures, the realistic parts are often told in the
historic present. Thus it is becomes more understandable that the
sagas, which deal rather soberly with the lives of Icelandic farmers
during the Saga Age, should use the historic present. Since the
historic present is the main tense used, it can also open up the
possibility of using the preterite to capture the audience's attention."

**************************************************************

So *maybe* the translator(s) of the Gothic Bible was/were familiar
with such a distinction between an elevated
preterite-only-for-past-events style appropriate for heroic lays and
religious verse, and a more colloquial, everyday narrative style for
regular storytelling.

LN

-------------- next part --------------
An HTML attachment was scrubbed...
URL: <http://listserv.linguistlist.org/pipermail/gothic-l/attachments/20080307/8d2c8fe5/attachment.htm>